Per Egil Hegge om Helge Ingstad
søndag 14. oktober 2012
Denne nettsiden er opprettet av Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen. 25. september 2010 anmeldte Per Egil Hegge biografiene om Helge Ingstad i Aftenposten. 31. oktober 2010 trykket Aftenposten følgende innlegg (bortsett fra at Aftenposten uten å spørre oss hadde satt inn tittelen "Helge Ingstad fant ikke apachene", jfr. tekstene etter innlegget) (for mer om Per Egil Hegge og Aftenposten, se her):
FEIL AV HEGGE OM INGSTAD
I 1938 skrev ulike aviser feilaktig at Helge Ingstad hadde møtt ville apacher. Forfatter Frode Skarstein tror feilen kom fra Ingstad, blant annet på grunn av hans påstand i et brev til en venn om å ha klart å kontakte de ville. Men i boken Apache-indianerne året etter, skrev Ingstad bare at han sannsynligvis hadde fått et glimt av en vill apache i kikkerten, og at han hadde fått «øie på noen sky mennesker», som han på grunn av «opplysninger (...) senere» var usikker på om var ville apacher. Skarstein: «Ville han gi seg selv utgang om noen skulle presse ham på tidligere overdrivelser?»
Ifølge Per Egil Hegges anmeldelse av Ingstad-biografiene 25. september, har Ingstad skrevet en «skildring av et møte med ville apache-indianere». Men det har han ikke. Ifølge Hegge «tviler (Skarstein) sterkt på at Ingstad fant stammen, bortsett fra noen få individer som var kommet på vidvanke». Men Ingstad klargjorde i apache-boken at han ikke fant stammen. Og Skarstein er usikker på om han så noen.
Hegge nevner ikke at Ingstad korrigerte seg selv, og gir inntrykk av at han i apache-boken og livet ut påsto å ha møtt de ville.
ERIK THORVIK
STIG RIISE PETTERSEN
Ingstad-fans
Aftenpostens tittelendring førte til en klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Nedenfor har vi lagt inn tekstene om denne klagen:
1 Vår klage til Pressens Faglige Utvalg 27. januar 2011
2 Vedlegg til klagen: En henvendelse til Norsk Presseforbund
3 PFU-sekretariatets innstilling og PFUs vedtak
4 Vår kommentar til innstillingen (og vedtaket). Denne er viktigst.
5 Vedlegg til klagen: Mailutvekslingen med Aftenposten
1 Vår klage til Pressens Faglige Utvalg 27. januar 2011
KLAGE
All
kommunikasjon med Aftenposten om denne saken står i den vedlagte filen ”Mailer”. Klagen omfatter fire punkter:
A Tittelendringen
31.
oktober 2010 trykte Aftenposten følgende innlegg (her kalt innlegg 1):
Helge Ingstad fant ikke apachene
I 1938 skrev ulike aviser feilaktig at Helge Ingstad hadde møtt ville apacher. Forfatter Frode Skarstein tror feilen kom fra Ingstad, blant annet på grunn av hans påstand i et brev til en venn om å ha klart å kontakte de ville.
Men i boken Apache-indianerne året etter, skrev Ingstad bare at han sannsynligvis hadde fått et glimt av en vill apache i kikkerten, og at han hadde fått «øie på noen sky mennesker», som han på grunn av «opplysninger (. . .) senere» var usikker på om var ville apacher. Skarstein: «Ville han gi seg selv utgang om noen skulle presse ham på tidligere overdrivelser?»
Ifølge Per Egil Hegges anmeldelse av Ingstad-biografiene 25. september, har Ingstad skrevet en «skildring av et møte med ville apache-indianere». Men det har han ikke. Ifølge Hegge «tviler (Skarstein) sterkt på at Ingstad fant stammen, bortsett fra noen få individer som var kommet på vidvanke». Men Ingstad klargjorde i apache-boken at han ikke fant stammen. Og Skarstein er usikker på om han så noen.
Hegge nevner ikke at Ingstad korrigerte seg selv, og gir inntrykk av at han i apache-boken og livet ut påsto å ha møtt de ville.
ERIK THORVIK
STIG RIISE PETTERSEN
Ingstad-fans
Dette
var som det innlegget vi hadde sendt inn (med noen språklige unntak), bortsett
fra at Aftenposten uten å spørre oss hadde formulert en ny tittel. Vår tittel hadde vært ”Feil av Hegge om
Ingstad”.
Punkt A
er en klage på denne tittelendringen.
Dette kan begrunnes med det innlegget vi sendte inn som reaksjon på
tittelendringen (innlegg 2):
Skamløst av Aftenposten
Av Erik Thorvik og Stig Riise
Pettersen
To ganger har vi påpekt feil i
personangrep fra Per Egil Hegge. Begge innlegg har Aftenposten skadet ved å
endre dem uten å spørre oss.
Ifølge Hegges anmeldelse av
biografiene om Helge Ingstad 25. september, har Ingstad skrevet en ”skildring
av et møte med ville” apacher, som forfatter Frode Skarstein betviler. Men
skildringen fins ikke. Ingstad klargjorde i ”Apache-indianerne” (1939) at han
ikke hadde funnet de ville. Skarstein tviler på to usikre observasjoner i boken
(den ene med kikkert). Disse tror han kan ha vært påfunn for å ”gi seg selv
utgang om noen skulle presse” Ingstad på å ha sagt (tror Skarstein) i intervju
året før, at han hadde møtt de ville.
Dette påpekte vi 31. oktober. Men
Aftenposten hadde skiftet ut vår tittel (”Feil av Hegge om Ingstad”), med en
tittel med brodd mot Ingstad (”Helge Ingstad fant
ikke apachene”). Dermed framsto vårt innlegg enkelt sagt som et innlegg ”mot”
Ingstad i debatten etter Skarsteins bok.
Og:
Tittelen ga inntrykk av at vi ville korrigere noen som trodde Ingstad (kanskje)
fant apachene. Men om noen tror det, tyder det på at Ingstad selv har sagt det.
Dermed bidro tittelen implisitt til å gjenta Hegges urett.
Aftenposten:
”[V]i ønsket å være mer konkrete på hva som var feil. Det er jo også dekning
for tittelen.” Men det tilsier en tittel som ”Ingstad sa at han ikke fant
apachene”. Ingstad påsto å ha funnet ”stammen”, mens Skarstein tror han fant
bare ”noen få individer som var kommet på vidvanke” – ifølge Hegge. Men
at (Skarstein vet at) han ikke fant noen, var langt fra vårt hovedpoeng.
Selv om
endringer blir gjort ”som oftest etter kontakt med innsender” (sitat fra
automatisk svar), ble ikke vi spurt, fordi ”vi ikke så på det som en
kontroversiell endring”. Feil.
I 2002 skrev Per Egil Hegge en kommentar full av
feil/forvrengninger om Johan Galtung (jfr. siste eksterne lenke i Wikipedias
Galtung-artikkel). Aftenposten endret innlegget vårt om dette uten å spørre
oss, slik at mye av kritikken vår ikke engang ble antydet.
I 2002
sendte vi inn en langversjon av vårt innlegg, hvor vi beskrev ni
feil/forvrengninger i Hegges kommentar om Galtung. Vi sendte også inn en kortversjon, hvor vi
beskrev fire av de ni, og avsluttet med følgende avsnitt: ”Hegges kommentar
inneholder fem andre nevneverdige feil eller forvrengninger. En gjennomgang av
dette pluss en merknad om Aftenposten finnes på www.innlegg.blogspot.com.” Merknaden tok opp at Aftenposten etter Hegges
kommentar gjenga tre nedsettende personkarakteristikker med fete typer – av
hhv. Johan Galtung og Gudmund Hernes få dager etter kommentaren, og av Knut Løfsnes i en tittel fire uker
etter kommentaren.
Aftenposten trykte kortversjonen, og strøk dette siste avsnittet
uten å spørre oss. Dermed forsvant
enhver antydning i vårt innlegg om de fem siste feilene/forvrengningene (og
denne merknaden). Det var ille nok i seg
selv. I tillegg bestyrket dette
implisitt Hegges framstilling av de temaene de fem feilene/forvrengningene
dreide seg om – siden vi tilsynelatende ikke hadde noen innsigelser mot den.
Aftenposten begrunnet utstrykningen slik: ”I Aftenposten følger vi den linje at
henvisninger til egne og andres nettsteder som regel fjernes fra artiklene.
Årsakene er flere, blant annet ville det være uråd for oss å kontrollere alt
det kunne henvises til i våre spalter. Unntak gjøres bare i særskilte
tilfelle. Vi stryker derfor nesten
alltid slike henvisninger i tekstene uten å spørre artikkelforfatteren om lov
først.” Aftenposten begrunnet ikke
hvorfor de strøk også avsnittets første setning, dvs. opplysningen om at det
var fem andre feile/forvrengninger.
Istedenfor å utnytte vår uvitenhet, burde de selvfølgelig ha trykt
langversjonen eller kontaktet oss. Vi
forsøkte forgjeves å få trykt et innlegg om utstrykningen.
B 2002-saken
5.
desember 2010 fikk vi trykt innlegg 2 om tittelendringen, bortsett fra at vi
ikke fikk nevne at vi hadde opplevd noe liknende med Aftenposten i 2002, dvs.
2002-saken. I det innlegget som ble
trykt, var m.a.o. siste avsnitt strøket.
Første avsnitt ble omformulert (av Aftenposten etter avtale med oss) til
det følgende: ”Vi har påpekt
feil i personangrep fra Per Egil Hegge. Aftenposten skadet leserinnlegget (31.
oktober) ved å endre det uten å spørre oss.”
Punkt B
er en klage på at vi ikke fikk nevne 2002-saken. Dette kan begrunnes med det innlegget vi
sendte inn 30. desember 2010 som reaksjon på dette (innlegg 3):
Skamløs – tre ganger på rad
Av Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
I et innlegg 31. oktober påpekte vi at
Per Egil Hegges personangrep mot Helge Ingstad 25. september, var feilaktig.
Men, uten å spørre oss, hadde Aftenposten skiftet vår tittel med brodd mot
Hegge ut med en tittel med brodd mot Ingstad.
Dette påpekte vi i et innlegg 5.
desember. Men for å få det trykt, måtte vi la være å påpeke noe som gjør
frekkheten enda mer alvorlig - at vi har opplevd noe liknende fra både Hegge og
Aftenposten tidligere. I 2002 skrev Hegge en
kommentar full av feil/forvrengninger om Johan Galtung (jfr. siste eksterne
lenke i Wikipedias Galtung-artikkel). Vårt innlegg om dette endret
Aftenposten uten å spørre oss, slik at mye av kritikken ikke engang ble
antydet. Et innlegg om endringen ble ikke trykt.
Aftenposten:
”[V]i prioriterer ikke nå å slippe til kritikk mot noe som skjedde for åtte år
siden.” Men under innlegget var det nok ledig plass (dekket med en
vignett) for det vi ønsket å nevne om 2002-saken.
Men uavhengig av den ledige plassen,
burde vi ha fått nevne 2002-saken: At både Hegge og Aftenposten opptrådte på
liknende måte i oktober-saken som i 2002-saken, var vårt hovedpoeng. Å sverte
andre med feil/forvrengninger, og å prøve å holde leserne mest mulig uvitende
om dette, er alvorlig. Presseetisk kritikk bør prioriteres høyere enn annen
aviskritikk i Leserforum.
De tre innleggene hhv. i 2002 og i
oktober og desember i fjor, innebærer at Aftenposten tre ganger på rad har
skadet vår kritikk mot avisen/Hegge ved å endre den uten rimelig begrunnelse.
Hegge har, oss bekjent, skrevet fire personangrep i Aftenposten med viktige
feil/forvrengninger – de to omtalt i hhv. 2002- og oktober-innlegget, og to til
(jfr. den ovennevnte Wikipedia-lenken).
Skamløsheten blir enda mer grell av de
åpenbart feilaktige begrunnelsene - jfr. prioriteringsbegrunnelsen ovenfor, og
begrunnelsen for den ovennevnte tittelendringen (”vi
ikke så på det som en kontroversiell endring”).
Noe bør gjøres med avisenes mulighet til
å redigere kritikk mot seg selv.
C Innlegg 3
Innlegg
3 ble avslått. Punkt C er en klage på
dette avslaget.
På
forespørsel begrunnet Aftenposten avslaget med at ”dere
allerede har sluppet til med kritikk – både mot Hegge og mot Aftenposten.”
Vi
vil først understreke hvor lite diskutabelt det var, at Aftenposten burde
trykke innleggene 1 og 2: Hegge hadde
skrevet en feilaktig og svertende opplysning om Helge Ingstad, som Aftenposten
ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 4.13 var forpliktet til å rette. Aftenposten utstyrte innlegget vårt om dette
med en tittel som signaliserte den motsatte intensjon av vår, og som i tillegg
implisitt gjentok Hegges urett.
Den
som har lest innlegg 3, vet adskillig mer enn den som har lest bare innleggene
1 og 2:
I Ingstad-omtalen er, oss bekjent, fjerde og
ikke første gang, at Hegge sverter andre med feil/forvrengninger.
II Tittelendringen i innlegg 1 er ikke eneste
gang at Aftenposten har avslått eller endret et innlegg fra oss, med den
konsekvens at lesernes kjennskap til feil/forvrengninger i Hegges personangrep,
er svekket. Dette har skjedd fire ganger
på rad - endringen av det første innlegget i 2002, avslaget på innlegget i 2002
om denne endringen, tittelendringen i innlegg 1 (dvs. punkt A – som ble nevnt i
innlegg 2) og utstrykningen i innlegg 2 (dvs. punkt B). (Innlegg 3 fikk tittelen ”Skamløs tre ganger
på rad”, fordi vi nevnte uten å telle med det nest første av disse fire
tilfellene.)
III Saken har en generell side, antydet med den
siste setningen i innlegg 3, ”Noe bør gjøres med avisenes mulighet til å
redigere kritikk mot seg selv.” Avisene
har en åpenbart usunn makt over kritikk mot seg selv, og det er antakelig en
viktig årsak til det som har skjedd. En
kunne forvente at denne åpenbart usunne makten førte til at avisene var ekstra
bevisste på ikke å misbruke den. Det vi
i stedet har sett, hver gang vi har sendt inn et innlegg, er altså etter vårt
skjønn skamløshet. I den vedlagte
henvendelsen til Norsk Presseforbund har vi sagt noe om hva vi mener bør
gjøres. Der har vi begrenset oss til
presseetisk kritikk, annen kritikk av avisene er ikke vårt tema.
Innlegg
3 gjør m.a.o. leserne oppmerksomme på sakene i innlegg 1 og 2 inngår i et
mønster (jfr. punktene I og II), og at en hovedårsak til dette mønsteret
antakelig er et generelt problem (jfr. punkt III) .
Og
dette er viktig. Å sverte andre med
feil/forvrengninger er blant det mest alvorlige en journalist kan gjøre. Urimelige avslag på eller endringer i
leserinnlegg, som svekker lesernes kjennskap til slike feil/forvrengninger, er
i en viss forstand like alvorlig – heleren er ikke bedre enn stjeleren.
Listen i punkt II over avgjørelser som har
svekket lesernes kjennskap til feilene/forvrengningene i personangrepene, kan
forlenges med punkt C (dvs. avslaget på innlegg 3), muligens punkt D nedenfor,
og dessuten følgende avgjørelser, som vi er kritiske til, men som vi ikke har
føyd til listen A-D:
-
Innlegg
1 utgjør ca. 1100 tegn med mellomrom.
Vår første versjon av innlegget utgjorde 2000 tegn, men Aftenposten ba
oss forkorte til 1100 tegn. Innlegg med
1100 tegn blir antakelig sett og lest av langt færre enn innlegg med 2000 tegn.
-
Hegges
personangrep mot Ingstad sto på en lørdag (677 000 lesere), mens innlegg 1 ble trykt på en søndag (502 000
lesere).
-
Innlegg
2 ble sendt til debattsiden, men trykt i Leserforum (som er på søndager), som
antakelig blir relativt lite lest.
-
Vi ga
innlegg 2 tittelen ”Skamløst av Aftenposten”.
På samme måte som Aftenposten endret tittelen på innlegg 1 uten å spørre
oss (jfr. punkt A), endret de også tittelen på innlegg 2 uten å spørre
oss. Tittelen ble forkortet til den mer
anonyme tittelen ”Skamløst”. Begge
tittelendringene innebar m.a.o. at kritikken mot hhv. Hegge og Aftenposten i
titlene ble fjernet. Her kan en innvende
at innlegg 2 ble trykt i Leserforum, hvor Aftenposten er tema, og derfor har vi
ikke klaget på dette.
D Et spørsmål
”Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt
beklages snarest mulig” (Punkt 4.13
i Vær Varsom-plakaten). Men vårt innlegg
1 om feilaktige opplysninger ble først avslått uten begrunnelse. Pga. punkt 4.13 er et slikt
svar ubegripelig for mottakeren. Avslag
uten begrunnelse er vanlig praksis. Men
svar bør ikke være ubegripelige. Det er
en av grunnene til at vi i den vedlagte henvendelsen til Norsk Presseforbund,
har foreslått at en avis bør begrunne avslag av innlegg med presseetisk kritikk
mot seg selv. Men hovedbegrunnelsen
er: Det er ille nok at en avis kan
avgjøre en sak som den selv er part i, om den ikke også skal kunne gjøre dette
uten at andre kan vurdere avgjørelsen (uten å be om en begrunnelse).
Innlegg 1 ble altså først avslått, 21.
oktober. 24. oktober ba vi om en begrunnelse
for avslaget. Fra svaret dagen
etter: ”Vi
hadde antatt et annet innlegg om Ingstad, som dessverre ble trukket. Skriv gjerne 1100 tegn (inkl mellomrom), så
trykker vi det.” Hvis vi ikke
hadde bedt om en begrunnelse, ville Aftenposten da på eget initiativ ha bedt
oss skrive 1100 tegn? Det burde være en
selvfølge, siden ”Feilaktige opplysninger skal rettes”. Men vi er usikre på om Aftenposten ville ha
gjort det. Vi har nevnt denne
usikkerheten for Aftenposten (i mailen 30. november, riktignok uten å formulere
den som et spørsmål), men avisen kommenterte den ikke. Det kan avisen gjøre i sin kommentar til
denne klagen.
Oppsummering
Denne klagen viser hvilke muligheter en avis i
dag har til å stoppe eller svekke presseetisk kritikk mot seg selv, og at disse
mulighetene blir brukt. Dette er bakgrunnen
for vår henvendelse til Norsk Presseforbund.
2 Vedlegg til klagen: En henvendelse til Norsk Presseforbund
Norsk Presseforbund
Avisenes mulighet til å avslå eller redigere leserinnlegg med
presseetisk kritikk mot seg selv, er problematisk. Tre synspunkter:
1
Med unntak av punkt 4.15 om tilsvarsretten,
inneholder Vær Varsom-plakaten så vidt vi kan se ingen retningslinjer for
behandling av leserinnlegg. Det bør den
gjøre.
2
Fra Aftenpostens automatiske svar til innsendere
av leserinnlegg: ”Hvis vi må takke nei, får du en standard e-post fra oss. Vi har
ikke kapasitet til å begrunne avslagene.” En avis bør normalt begrunne avslag av
innlegg med presseetisk kritikk mot seg selv.
Dette bør kanskje stå i Vær Varsom-plakaten.
3
En avis bør ikke kunne endre
innlegg med pressetisk kritikk mot seg selv uten å spørre skribentene. Ved uenighet, eller når avisen avslår et
slikt innlegg, bør en egen instans avgjøre saken.
3 PFU-sekretariatets innstilling og PFUs vedtak
SAK 019/11 – ERIK
THORVIK OG STIG RIISE PETTERSEN MOT AFTENPOSTEN
Vi viser til deres e- brev av 27.01.2011 der dere påklager
Aftenposten til Pressens Faglige Utvalg.
I tråd med vanlig praksis har sekretariatet vurdert
klagen. Sekretariatet vil oversende den til utvalget med forslag om forenklet
saksbehandling, idet det etter sekretariatets mening ikke foreligger brudd på
god presseskikk.
Sekretariatet vil på generelt grunnlag anføre at mediene
bør være svært romslige med å videreformidle kritikk av egen redaksjonell
virksomhet. Slik sett ville det ikke vært unaturlig om Aftenposten også hadde
sluppet til klagerne i større grad i den foreliggende klagen.
På den annen side er det vanskelig å se at avisens
håndtering av klagernes innlegg utløste retten til tilsvar. Etter
sekretariatets mening var avisens endring av tittelen i første innlegg ikke i
strid med god presseskikk, selv om klagernes reaksjon er forståelig. Heller ikke
avslaget på formidlingen av kritikken av et åtte år gammelt forhold var i strid
med god presseskikk. Det må understrekes at redaktørens rett til å beslutte hva
som skal publiseres, kun kan overprøves når det foreligger en åpenbar
tilsvarsrett, slik det er beskrevet i Vær Varsom-plakatens punkt 4.15.
Hvis PFU slutter seg til sekretariatets innstilling, er
saken avgjort. Hvis utvalget ikke slutter seg til innstillingen, vil det bli
innledet tilsvarsrunde mellom partene. Deretter vil utvalget ta klagen opp til
ny behandling.
Vi vil understreke at ingen sak er avgjort før den er
behandlet i Pressens Faglige Utvalg.
Sekretariatet foretar kun innstillinger til utvalget.
Skulle du selv ha kommentarer til sekretariatets
innstilling, hører vi gjerne fra deg. Brevet vil i tilfelle bli vedlagt sakens
dokumenter.
Til orientering vedlegger vi vårt presseetikkhefte, som
blant annet inneholder pressens Vær Varsom-plakat og vedtektene for PFU.
4 Vår kommentar til innstillingen (og vedtaket)
Sak
019/11
Kommentar
til sekretariatets innstilling
Av Erik
Thorvik og Stig Riise Pettersen
15. mars
2011
Innhold
1 Innledning 1
2 Hegges feil 2
3 Klagens punkt A 5
4 Klagens punkt B 8
5 Klagens punkt C 11
6 Annen kritikk 12
7
Oppsummering: Brudd på god
presseskikk? 13
8 Hva er årsakene til det som har skjedd? 14
1 Innledning
Å
vurdere denne saken kan deles opp i to spørsmål:
-
Hva er
kritikkverdig?
-
Hvor
alvorlig er det kritikkverdige?
Sekretariatets
innstilling er etter vårt skjønn ikke i tråd med sakens alvor. Denne kommentaren fokuserer derfor på det
andre spørsmålet, mens klagen fokuserte på det første.
For å
vurdere alvoret i denne saken, bør en først forstå alvoret ved det Per Egil
Hegge gjorde. Det sistnevnte er tema for
avsnitt 2.
En kan
skille mellom to grunner til å reagere på kritikkverdige ting:
-
Om mulig
å rette opp uretten
-
Å unngå
at denne typen urett blir gjentatt
I denne
saken dreier første punkt seg om å få fram sannheten om Helge Ingstad, det
andre om å få fram sannheten om Hegge/Aftenposten (slik at de ikke gjør slikt
flere ganger). Aftenposten har
motarbeidet begge disse tingene.
Avsnittene 3-5 beskriver og vurderer dette for hhv. punktene A, B og C i
klagen. Der kommenterer vi også sekretariatets
innstilling.
I
avsnitt 6 kommenterer vi de andre tingene vi er kritiske til, enn punktene A-C.
I
avsnittene 2-6 bruker vi to begreper for å karakterisere alvoret, det siste er
mest alvorlig:
-
Brudd på
normal anstendighet, som vi ikke definerer nærmere
-
Brudd på
grunnleggende krav til yrkesutøvere, dvs. at du skal ikke skade, og slett ikke
bevisst
I avsnitt
7 oppsummerer vi vha. begrepet brudd på
god presseskikk.
Hvis vi
har rett, har Aftenposten gjort alvorlige feil, og sekretariatet har
undervurdert sakens alvor. Hvorfor
skulle Aftenposten og sekretariatet gjøre slike feil? Det er tema for avsnitt 8.
2 Hegges feil
Hegges
feil var alvorlige både pga. deres konsekvenser og deres årsaker.
Konsekvensene
Hegge skrev det
følgende om Ingstad og apachene:
Derimot
behandler [Frode Skarstein] en episode fra 1930-årene langt mer kritisk:
Ingstads skildring av et møte med ville apache-indianere i Sierra
Madre-fjellene i grenseområdene mellom det sørvestlige USA og Mexico. Han
tviler sterkt på at Ingstad fant stammen, bortsett fra
noen få individer som var kommet på vidvanke på grunn av sitt forhold til
straffeloven. Skarstein mener at den livfulle skildringen bør betraktes som
litteratur, ført i pennen av en betydelig skribent.
Hegge ga m.a.o.
inntrykk av at (han trodde Skarstein hadde rett i at) Helge Ingstad hadde
skrevet en usann skildring av et møte med den ville apache-stammen i
1930-årene, og at Ingstad livet ut løy om en så viktig bedrift (siden Skarstein
”tviler sterkt”). Dette er selvfølgelig
alvorlig for Helge Ingstads gode navn og rykte.
Om årsakene:
Forsto Hegge at det han skrev, var feil?
Hovedpoengene i
Skarsteins framstilling er de følgende:
”I mars [1938]
fikk Helge et svært strengt brev fra mor og far i Bergen som sannsynligvis ble
en vekker. ’Vi har lest de vedlagte
artikler i Dagbladet og Bergens Tidende og er ikke glad over beretningene om
møtet med apachestammen [fordi foreldrene visste at de ikke var sanne]’” (s.
113). ”I boka om apachene
[’Apache-indianerne: Jakten på den tapte
stamme’, som kom ut året etter], beskriver Ingstad to episoder som er det
nærmeste han kommer [de ville apachene]” - at han sannsynligvis hadde fått et glimt av en vill apache i kikkerten,
og at han hadde fått ”øie på noen sky mennesker”. Men ”oplysninger jeg
senere har fått” tilsa at de sistnevnte kanskje ikke var ville apacher
(Skarstein s. 115-6, også de to sitatene fra ”Apache-indianerne” står der).
Skarstein tviler på at disse to episodene faktisk skjedde (s. 116):
”Ville [Ingstad med disse to episodene] gi seg selv utgang om noen skulle
presse ham på tidligere overdrivelser?”
Hvilke overdrivelser? Det dreier seg dels om hva avisene skrev,
dels om avisene hadde gjengitt Ingstad riktig:
·
”[Dagbladet
og Bergens Tidende] presenterte de samme nyheter som […] de amerikanske aviser”
(s. 113). Ifølge New York-avisene, som
antakelig er dem Skarstein sikter til (ifølge en lokal Arizona-avis hadde
Ingstad snakket med sju apacher), hadde Ingstad sagt ”at ’I saw five adult
Apaches and a baby with my own eyes.’ Men noe
mer enn å observere hadde han ikke våget, for ‘he felt he would have been
taking his life in his hands had he tried to photograph the band’” (s. 112). Ifølge en lokal Arizona-avis hadde Ingstad sett de fem “at a distance”
(s. 113).
·
Før
brevet fra foreldrene, hadde Ingstad skrevet til dem at det sto ”en masse
sludder i artiklene [i amerikanske aviser], men det er i det vesentlige ikke
min skyld” (s. 113). Men Skarstein tror
at det avisene (New York-avisene, antar vi) skrev, ”[sannsynligvis] kom fra
Ingstad selv”. Dette begrunner han bl.a.
med at Ingstad før det ovennevnte brevet til foreldrene, hadde skrevet til en
amerikansk venn at ”I managed to contact the wild Apaches.” Til sin forlegger hadde han samme dag skrevet
at “Jeg fandt dem” (s. 114).
Ut fra det ovenstående kan en dele Hegges
feil i to:
I)
Ingstad
har ikke skrevet noen skildring av et ”møte” med ”stammen”, slik Hegge gir
inntrykk av. Det nærmeste måtte være
”noen sky mennesker”-episoden. Men av
”Apache-indianerne” får en inntrykk av at dette var en kortvarig observasjon av
noen få mennesker uten samtale (jfr. ”inne i fjellene fikk jeg også øie på noen
sky mennesker, som syntes å være en del av de ettersøkte”, Skarstein s. 116) – m.a.o.
ikke hva leserne vil forstå med et ”møte” med ”stammen”. Og ”oplysninger jeg senere har fått” tilsa
som nevnt at disse menneskene kanskje ikke engang var ville apacher. Og Ingstads omtale av episoden var bare to
kortfattede setninger (hvorav den ene markerte den sistnevnte tvilen), mens
Hegge kalte skildringen livfull.
(Omtalen av kikkert-episoden kan kalles livfull, men dette var altså
bare en usikker observasjon av et menneske vha. kikkert.)
II)
Skarstein
tror ikke at Ingstad ”fant […] noen få individer som var kommet på
vidvanke”, slik Hegge gir inntrykk av.
Det nærmeste måtte være den ovennevnte ”noen sky mennesker”-episoden (i
den grad en kan kalle en usikker observasjon uten samtale å ”finne”). Men Skarstein tror åpenbart ikke at den
episoden fant sted.
En kan også merke seg hva Hegge ikke nevner:
III)
Hegge
ikke engang antyder det som vel er hovedpunktene i begge biografienes
framstilling – avisartiklene, foreldrenes brev etter artiklene med oppfordring
om å si sannheten, dette brevets effekt på Ingstads framstilling. Hegge antyder m.a.o. ikke den endring som
skjedde, fra avisartiklene og de to brevene til hhv. den amerikanske vennen og
forleggeren, til boka ”Apache-indianerne”.
(Et
forbehold her er at det som sto i New York-avisene, kan være i samsvar med
”noen sky mennesker”-episoden i boka.
Men i boka uttrykte Ingstad som nevnt tvil om det var ville apacher han
hadde sett (pga. ”oplysninger jeg
senere har fått”). Det som vel hadde
vært ansett som det viktigste faktum i avisartiklene, ble i boka altså omtalt med
bare to setninger, hvorav den ene markerte denne tvilen.)
Vi tror
det er lite sannsynlig at avvikene I-III er gjort helt ubevisst, dvs. at Hegge
verken har forstått at det han skrev var galt (punktene I og II) og misvisende (punkt III), eller at det kunne
være galt eller misvisende, og burde sjekkes.
Begrunnelse:
a) Avvikene I-III er viktige.
b) Tidligere tilfeller: Apache-avsnittet er det nest siste avsnittet
i biografi-omtalen. Det siste avsnittet
omtaler Ingstad som "en av venstrefløyens virkelig sene tilvekster". (Benedicte Ingstad er i "Eventyret"
mer vag (s. 284): "[H]an sto de siste tiårene av sitt liv adskillig lenger
til venstre i politikken enn der han startet.") Biografien-omtalen blir dermed et fjerde
eksempel i tillegg til tre eksempler i hhv. 1999 (om Gudmund Hernes), 2001 (om
Johan Galtung) og 2002 (om
Galtung), på det følgende: Hegge begrunner
en påstand om bevisst feil/forvrengning fra en (for ham) venstreorientert
person, vha. bevisst/ubevisst feil/forvrengning (jfr. www.pfu.blogspot.com). Det er i varierende grad diskutabelt om
feilene/forvrengningene i disse tre tidligere eksemplene var bevisste fra
Hegges side. Men i alle de tre
eksemplene er det åpenbart at Hegge ikke har stilt alminnelige krav til seg selv
for å unngå feil/forvrengninger.
c) Tre trekk ved Hegges
apache-avsnitt har antakelig bidratt til at ingen andre enn oss har påpekt
feilene. Vi tror gjerne at disse tre
trekkene skyldes andre hensyn enn å unngå at feilene blir påpekt, men en bør
likevel merke seg dem:
·
Mens de
nevnte angrepene på Johan Galtung og Gudmund Hernes hadde en uvennlig form,
omtaler Hegge Ingstad på en vennlig måte.
Hegge skriver ikke at Ingstads skildring er ”usann” e.l., men at
(Skarstein mener) den ”bør betraktes som litteratur”, til og med ”ført i pennen
av en betydelig skribent.” Hva er
årsakene til denne forskjellen? Vi
tipper at Hegge har et mer positivt forhold til Ingstad enn til Galtung og
Hernes. Og Ingstad er død, og Hegge
hadde biografi-anmelderens rolle. Men
det er også slik at uvennlighet ganske sikkert ville ha ført til motangrep,
dvs. påpekning av Hegges feil.
·
Hegge
overdriver ikke bare hva Ingstad påsto, jfr. punkt I, men også hva han faktisk
klarte. Ingstad ”fant” jo ikke noen
ville apacher, slik Hegge påstår (at Skarstein tror) (jfr. punkt II). Den feilen kan skyldes ulike ting. For eksempel har den i likhet med
vennligheten bidratt til at biografi-omtalen ikke virket å være ”mot”
Ingstad.
·
Hegge
sier ikke noe om hvor den angivelige skildringen er publisert. En naturlig forklaring er plasshensyn. Men hvis Hegge hadde skrevet at skildringen
sto i ”Apache-indianerne”, ville feilene ha vært åpenbare for mange, og
antakelig blitt påpekt av andre enn oss.
Hvor alvorlige er Hegges feil?
Hegge
gjorde alvorlig og uberettiget skade på Helge Ingstads gode navn og rykte. Det er lite sannsynlig at det skjedde helt
ubevisst. Dette er et brudd på
grunnleggende krav til en yrkesutøver – du skal ikke skade (uberettiget), og
slett ikke bevisst. Oss bekjent har han gjort
noe liknende tre ganger tidligere. Både
Ingstad-saken og de tre tidligere tilfellene gjelder (det Hegge anså som)
venstreorienterte personer.
(Vi
føyer til: Undertegnede Erik Thorvik har
snakket med Hegge, og har bl.a. derfor mye godt å si om ham. Men det gjelder annet enn det som er temaet
her.)
3 Klagens punkt A
Vår
tittel på innlegg 1 var ”Feil
av Hegge om Ingstad”. Uten å spørre oss
brukte Aftenposten tittelen ”Helge Ingstad fant ikke apachene”. Tittelendringen er alvorlig både pga. konsekvensene
og årsakene:
Konsekvensene
Antakelig
var det bare et mindretall av dem som så tittelen, som leste innlegget. Hvilket inntrykk fikk flertallet som leste
bare tittelen?
x1 Om uinformerte lesere: Tittelens brodd mot Ingstad merket nok de
(aller) fleste. Tittelen åpnet for
uærlighet fra Ingstads side - hvorfor
skulle det være nødvendig å si at ”Helge Ingstad fant ikke apachene”, hvis
Ingstad hadde sagt det selv? Hvor mange
som merket denne antydningen, er vanskelig å si.
x2 Biografi-omtale-leserne: Tittelen ga denne gruppa, som er innleggets
primære målgruppe, omtrent samme inntrykk
som biografi-omtalen mht. Ingstads angivelige løgn om apachene. (Bl.a. derfor tipper vi at tittelendringen
gjorde at innlegget ble mindre lest.)
Mer presist, tittelen tilsa at Ingstads løgn var grovere enn biografi-omtalen
tilsa – siden tittelen tilsa at han ikke fant noen, mens biografi-omtalen tilsa
at han fant i alle fall ”noen få individer”.
Tittelen bidro m.a.o. ikke til å rette opp Hegges urett i denne gruppa,
men heller til å gjenta/forsterke den.
x3 Andre som hadde hørt om Skarsteins
Ingstad-kritiske biografi: For disse
signaliserte tittelen klart at innlegget
var ”mot” Ingstad i den debatten. At
temaet var Ingstads sannferdighet om
apachene, var en nærliggende tolkning for dem.
Hvilket
inntrykk fikk de som leste hele innlegget?
Tittelen har antakelig svekket innsikten deres:
y1 Tittelen tilsa at hovedpoenget var at
Ingstad ikke fant apachene. Men
hovedpoenget var egentlig at Ingstad selv hadde gjort dette klart i
Apache-boka. Dermed har leserne i mindre grad merket seg det egentlige hovedpoenget,
som er positivt om Ingstad, og i større grad merket seg tittelens
hovedpoeng (og Ingstads usannhet om dette i 1938), som har brodd mot Ingstad.
y2 Tittelen tilsa at Hegges feil ”i favør
av” Ingstad var hovedpoenget – dvs. at Ingstad ikke hadde funnet noen apacher,
slik Hegge påsto (at Skarstein trodde).
Dermed har leserne nok i mindre
grad forstått at Hegges feil i det alt vesentlige var i Ingstads disfavør. Dermed har nok også færre forstått at feilene neppe var helt ubevisste.
Årsakene
Det
Aftenposten gjorde, var altså å
i)
fjerne
tittelens brodd mot journalisten, og rette brodden mot hans offer i stedet,
ii)
forandre
tittelen slik at innlegget ser ut til å være ”mot” i en debatt der det egentlig
er ”for”, og
iii)
implisitt
gjenta/forsterke den urett journalisten gjorde (jfr. x1, x2 og x3).
Forsto
Aftenposten dette selv? Ifølge
Aftenposten ble vi ikke spurt om tittelendringen, fordi ”vi ikke så på det som
en kontroversiell endring”. At
Aftenposten ikke merket noen av de ovennevnte signalene, og til og med var så
sikre på det at de anså det som unødvendig å spørre oss, er åpenbart ikke sant. Punktene i og ii ”må” de ha sett (punkt iii
er vi mer usikre på) – ingen Ingstad-sympatisør ville velge en slik tittel. Og dette gjorde de altså på eget initiativ,
”Feil av Hegge om Ingstad” var en nøktern, grei tittel. Men det var en poengtert tittel, og etter alt
å dømme var det dette poenget Aftenposten ønsket å undertrykke. Selv påsto Aftenposten at de ”ønsket å være mer konkrete på hva som var feil.” Men det tilsa åpenbart ikke en slik tittel,
men f.eks. en tittel som ”Ingstad sa at han ikke fant apachene”.
Hvor alvorlig er tittelendringen?
Tittelendringen
var nedrig, skamløs o.l. En bør ikke
slenge om seg med slike uttrykk, men heller ikke la være å bruke dem, når det
er dem som passer best.
En
bør merke seg i hvilken situasjon denne nedrigheten kommer til uttrykk - i en
situasjon hvor normal anstendighet tilsier uforbeholden beklagelse, opprydding,
flauhet/skamfullhet. Og dette skjedde
som nevnt på eget initiativ.
Og
dette dreier seg om mer og viktigere ting enn former: Tittelendringen
a)
svekket
opprettingen av Hegges feil (jfr. særlig x2 og y1),
b)
antydet
for også andre enn biografi-omtale-leserne det som Hegge hadde gitt inntrykk
av, at Ingstad hadde løyet livet ut om dette (jfr. x1 og x3), og
c)
svekket
forståelsen av hvor alvorlige Hegges feil var (jfr. særlig y2).
Punktene
a og b innebærer at Ingstads gode navn og rykte er svekket sammenliknet med om
vår tittel hadde blitt brukt.
Konsekvensene er m.a.o. av samme type som konsekvensene av Hegges
feil. Det betyr ikke at tittelendringen
er like alvorlig som Hegges feil.
Alvoret kommer an på hvor sterke konsekvensene er, og hvor bevisst Aftenposten
var disse konsekvensene. Slikt er
uklart. Det vi kan si, er at Aftenposten
må ha forstått at det å sette inn en tittel med brodd mot Ingstad, ville svekke
effekten av innlegget i Ingstads favør. Aftenposten motarbeidet m.a.o. oppretting av
en skade som avisen selv var skyld i. Tittelendringen
hører derfor til i kategorien brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere – du
skal ikke skade (uberettiget), og slett ikke bevisst. Det kan høres overdrevet ut, men er ikke
det. Billedlig – Hegge tente på brannen,
og Aftenposten la hindringer i veien for slukkingen. Begge bidro til brannskadene, og var neppe
uvitende om det.
Punkt
c ovenfor innebærer at vi i mindre grad fikk fram sannheten om Hegges feil. Det øker gjentakelsesfaren, jfr. avsnitt 1.
Kommentar til sekretariatets innstilling
Sekretariatet
mener at tittelendringen ”ikke [er] i strid med god presseskikk, selv om
klagernes reaksjon er forståelig.” Med
det siste menes det vel at reaksjonen ikke er grunnløs e.l. I den grad det er kritikk av Aftenposten – reaksjoner
er sjelden grunnløse, heller ikke reaksjoner på riktige avgjørelser - kunne den
knapt vært mildere, og Aftenpostens lesere ser den ikke.
Sekretariatet
begrunner ikke konklusjonen sin. Selv
har vi tenkt på særlig to innvendinger til vårt syn:
Innvending
1:
Kommer
poengene i-iii så klart/entydig fram av den nye tittelen, at det er brudd på
god presseskikk? Som nevnt, punktene i
og ii er eller burde være åpenbare – ingen Ingstad-sympatisør ville velge en
slik tittel. Dessuten bør signalene være
svært diskrete før dette kan vektlegges noe særlig - det bør ikke være slik at
avisene kan tillate seg nedrige ting, bare de gjør det diskret.
Innvending
2:
8.
november spurte vi Norsk Presseforbund:
”Fins det noen retningslinjer for hvordan aviser skal behandle
leserinnlegg?” Fra sekretariatets svar: ”Praksis er slik at en redaksjon har full
rett til å redigere leserinnlegg, men man kan naturligvis ikke redigere slik at
meningen forendres. Det blir naturligvis et vurderingsspørsmål.”
Vi
antar at endringer i hovedmeningen/hovedintensjonen (heretter kalt intensjonen)
i alminnelighet er mest alvorlig. Og det
er nettopp intensjonen tittelendringen forandrer: Om en ser på tittelen isolert, er intensjonen
åpenbart forandret. Den er ikke bare
forandret, men snudd 180 grader, og implisitt gjentas/forsterkes Hegges urett.
Så
kan en frikjenne Aftenposten fordi de ikke endret selve innlegget. Men da sier en implisitt at avisene kan snu
titlenes intensjon 180 grader (og implisitt gjenta/forsterke urett). Slike tittelendringer er opprørende både i seg selv og av grunner som de følgende: Som nevnt leser de fleste bare tittelen. I dette tilfellet svekket tittelendringen
forståelsen også blant dem som leste innlegget – kanskje særlig mht. hva som
var vår intensjon, da det ikke var plass til særlig annet enn fakta i innlegget
(jfr. y1 og y2).
Vår
gjetning er at de fleste diskutable endringer av innlegg er utstrykninger som
påvirker ulike poenger, men som ikke påvirker intensjonen i nevneverdig grad. Bl.a. pga. intensjonens og tittelens
betydning, tipper vi at denne tittelendringen er blant de verste eksemplene på
”at meningen forandres” i Norge de siste tiårene.
4 Klagens punkt B
Første
og siste avsnitt i det innlegg 2 vi sendte inn, så slik ut:
To ganger har vi påpekt feil i
personangrep fra Per Egil Hegge. Begge innlegg har Aftenposten skadet ved å
endre dem uten å spørre oss.
< Her kommenterte vi så
tittelendringen i innlegg 1, dvs. det siste innlegget Aftenposten hadde skadet.>
I 2002
skrev Per Egil Hegge en kommentar full av feil/forvrengninger om Johan Galtung
(jfr. siste eksterne lenke i Wikipedias Galtung-artikkel). Aftenposten endret
innlegget vårt om dette uten å spørre oss, slik at mye av kritikken vår ikke
engang ble antydet.
Aftenpostens
betingelse for å trykke innlegget, var at første avsnitt måtte omtale bare en
sak, Ingstad-saken, og siste avsnitt måtte strykes. Begrunnelsen var at ”vi
prioriterer ikke nå å slippe til kritikk mot noe som skjedde for åtte år siden.”
Hegges
feil og tittelendringen var åpenbart urimelige.
Mht. punkt B (og C) er det mer diskutabelt om Aftenposten var urimelig:
Hvorfor urimelig?
Sju
grunner til at Aftenpostens betingelse var urimelig:
1
Det
siste avsnittet om 2002-saken var ikke bare ”kritikk mot noe som skjedde for
åtte år siden.” Det var først og fremst en
del av begrunnelsen for vår hovedkritikk.
Det vi hovedsakelig kritiserte, var ikke en enkelthendelse (i 2010), men
et handlingsmønster. (Som Henning Berg har sagt: ”En gang er en gang, to
ganger er mange ganger.”) Og uten
2002-delen av begrunnelsen, kunne vi ikke lenger kritisere et handlingsmønster,
men måtte nøye oss med å kritisere noe langt mindre alvorlig – en
enkelthendelse. Aftenposten har ingen rimelig
rett til å bestemme at den skal bli kritisert for bare en enkelthendelse, ikke
et handlingsmønster.
2
En
bør merke seg at det handlingsmønster vi kritiserte, var en selvopplevd
historie. Vi hadde m.a.o. ikke valgt ut
hendelser – omtrent det samme hadde skjedd med begge de to innleggene våre. Og det sistnevnte er selvfølgelig et viktig
poeng som Aftenposten ikke har noen rimelig rett til å holde leserne uvitende
om.
3
En
hovedgrunn til at handlingsmønstre er så alvorlige og dermed viktige å få fram,
er at de innebærer økt gjentakelsesfare.
4
Utstrykningen
av det siste avsnittet er faktisk et eksempel på slik gjentakelse. 2002-saken, tittelendringen og denne utstrykningen
innebærer at Aftenposten tre ganger på rad på en utilbørlig og alvorlig måte
har skadet vår kritikk mot avisen. Nær
sagt den eneste forskjellen er at Aftenposten i det siste tilfellet ikke skadet
innlegget uten å spørre oss, men i stedet krevde å få skade innlegget for å
trykke det.
5
Som
nevnt var det siste avsnittet også kritikk i seg selv, dvs. ”kritikk mot noe
som skjedde for åtte år siden.” Det som
skjedde da, var alvorlig på samme måte som tittelendringen var alvorlig. Hvis leserne omsider hadde fått vite om denne
saken, og hadde kunnet lese om den vha. Wikipedia-lenken, ville noe viktig og
riktig ha skjedd. Det ville bl.a. ha
bidratt til å rette opp noe av skaden på Johan Galtungs gode navn og rykte, som
Aftenposten (pga. utstrykningen i vårt innlegg den gangen) og Hegge gjorde seg
skyldig i.
6
Den
naturlige tolkning av Aftenpostens ”prioriterer”-begrunnelse, var at nyere
stoff burde bli prioritert foran den åtte år gamle saken. Men under innlegget var det nok ledig plass
(dekket med en vignett) for det vi ønsket å nevne om 2002-saken.
7
Om
det ikke hadde vært nok ledig plass:
Presseetisk kritikk, ikke minst så alvorlig presseetisk kritikk som vår
handlingsmønster-kritikk, burde ha vært prioritert foran annen aviskritikk i
Leserforum. (Vi mener at innlegg 2 var
så viktig at det burde ha vært trykt på debattsiden, jfr. avsnitt 6.)
Hvor alvorlig er utstrykningen?
Vi
mener den er et brudd på normal anstendighet.
Vi kunne fortelle at Aftenposten hadde brutt normal anstendighet
(egentlig verre – hadde brutt grunnleggende krav til yrkesutøvere) på omtrent
samme måte begge gangene vi hadde sendt inn et innlegg. Det er selvfølgelig alvorlig kritikk, som bør
behandles deretter. Det Aftenposten i
stedet gjør, er å gjøre omtrent det samme som de gjorde disse to gangene –
skade kritikk mot seg selv på en alvorlig og utilbørlig måte. Slikt kalles skamløshet.
Dermed
er det ikke sagt at Aftenposten gjorde noe de selv mente var galt, som nevnt er
utstrykningen mer diskutabel enn tittelendringen og Hegges feil.
Egentlig
hører også utstrykningen til i kategorien brudd på grunnleggende krav til
yrkesutøvere – du skal ikke skade, og slett ikke bevisst. Begrunnelsen er analog til begrunnelsen for
tittelendringen: I 2002 bidro både Hegge
(med feil/forvrengninger) og Aftenposten (med utstrykningen i vårt innlegg som
innebar å motarbeide oppretting av Hegges skade) til uberettiget skade på Johan
Galtungs gode navn og rykte. Og med
utstrykningen i 2010 motarbeider de igjen oppretting av denne skaden.
Vi
nøyer oss imidlertid med karakteristikken ”brudd på normal anstendighet” om
utstrykningen i 2010, bl.a. fordi Galtung-saken i seg selv ikke var hovedsaken
i innlegg 2.
Kommentar til sekretariatets innstilling
Sekretariatet skriver at ”mediene bør være svært romslige
med å videreformidle kritikk av egen redaksjonell virksomhet. Slik sett ville det ikke vært unaturlig om
Aftenposten også hadde sluppet til klagerne i større grad i den foreliggende
klagen.”
Kritikken er påfallende mild – ”[fordi] mediene bør være
svært romslige […] ville det ikke vært unaturlig”. Formuleringen kunne ha vært brukt – og er
kanskje mest naturlig å bruke - om kritikk som ikke burde slippe til, om det
ikke var for at ”mediene bør være svært romslige”.
Sekretariatet skriver også:
Heller ikke avslaget på formidlingen av kritikken av et
åtte år gammelt forhold var i strid med god presseskikk. Det må understrekes at
redaktørens rett til å beslutte hva som skal publiseres, kun kan overprøves når
det foreligger en åpenbar tilsvarsrett, slik det er beskrevet i Vær
Varsom-plakatens punkt 4.15.
Aftenpostens skamløshet har vært en overraskelse. I et samfunn (og, antar vi, i en avis) hvor
normal anstendighet er det vanlige, er den blant unntakene. Avisens skamløshet er neppe tilfeldig, for pressemiljøets
regler for behandling av leserinnlegg har også vært en overraskelse, på
liknende måte. I et samfunn hvor en
prøver å unngå inhabilitet så mye som mulig, og har strenge regler og normer
for å unngå maktmisbruk til egen fordel, er det følgende tilstanden mht.
avisenes behandling av leserinnlegg: Den
eneste skriftlige begrensning i avisenes rett til å avslå eller endre kritikk
mot seg selv, uten å spørre skribentene eller informere leserne, er ovennevnte
punkt 4.15, dvs. tilsvarsretten. Det
fins riktignok ikke-skriftlige begrensninger, for eksempel ovennevnte ”mediene
bør være svært romslige” eller det tidligere nevnte ”kan
naturligvis ikke redigere slik at meningen forandres”. Hvor strenge de
ikke-skriftlige begrensningene er, og hvor strengt PFU reagerer eller kan
reagere når avisene ikke følger dem, kan en imidlertid tvile på. Nær sagt hele denne kommentaren illustrerer
det - også det sekretariatet skriver:
”Det må understrekes at redaktørens rett til å beslutte hva som skal
publiseres, kun kan overprøves når det foreligger en åpenbar tilsvarsrett”.
Kort sagt:
·
Jfr. vår
henvendelse til Norsk Presseforbund, tror vi det trengs flere skriftlige regler
enn tilsvarsretten, bl.a. regler som gjør noe med pressens ”inhabile makt” i
slike saker. Det er påfallende at der
behovet for regler skulle være størst – når en har latt pressen få en slik
inhabil makt – er også antall regler minst.
·
Så lenge det fins
bare en skriftlig regel, bør PFU bruke de ikke-skriftlige reglene.
5 Klagens punkt C
Aftenposten avslo innlegg 3 om utstrykningen i innlegg 2. Det nye i innlegg 3 i forhold til innleggene
1og 2 var:
d)
Saken
i innlegg 1 er en del av et handlingsmønster for Hegge, og saken i innlegg 2 er
en del av et handlingsmønster for Aftenposten.
Dette ble begrunnet med tre andre tilfeller for Hegges del, og to andre selvopplevde
tilfeller for Aftenpostens del (2002-saken og utstrykningen i innlegg 2).
e)
Mht.
Aftenpostens handlingsmønster antydet innlegget en årsak og et
virkemiddel: ”Noe bør gjøres med
avisenes mulighet til å redigere kritikk mot seg selv.”
På forespørsel begrunnet Aftenposten avslaget med at ”dere allerede har sluppet til med kritikk – både mot Hegge og
mot Aftenposten.” Det sier intet
om hvorfor vi ikke burde slippe til med det som vi ikke har sluppet til med. Det de har sagt om dette, er begrunnelsen for
utstrykningen i innlegg 2, at ”vi prioriterer ikke nå
å slippe til kritikk mot noe som skjedde for åtte år siden.”
Hvorfor er avslaget urimelig?
Et
handlingsmønster er mer alvorlig enn en enkelthendelse (jfr. punktene 1-3 i
forrige avsnitt). I innlegg 3 utgjøres
Aftenpostens handlingsmønster av tre tilfeller på rad, derav to i 2010 (jfr.
punkt 4 i forrige avsnitt). Dette er
alvorlig kritikk, som bør behandles deretter.
Hvor alvorlig er avslaget?
Avslaget
er mer alvorlig, dess mer alvorlig kritikken i innlegg 3 er. Innlegg 3 innebærer at en journalist har som
handlingsmønster å sverte andre med feil/forvrengninger, neppe helt ubevisst,
og hans avis har som handlingsmønster å motarbeide oppretting av dette vha.
misbruk av den usunne redigeringsmuligheten.
Det vi påpeker er m.a.o. en skam, og normal anstendighet tilsier at så
alvorlig kritikk bør få komme fram.
Dermed er det selvfølgelig ikke sagt at Aftenposten gjorde noe de selv
synes var galt.
Av
samme grunn som i punkt B, bruker vi her ikke karakteristikken brudd på
grunnleggende krav til yrkesutøvere.
Kommentar til sekretariatets innstilling
Se
punkt B.
6 Annen kritikk
Klagens
punkt D var et hypotetisk spørsmål som vi ikke går inn på her. I omtalen av klagens punkt C nevnte vi noen
andre avgjørelser enn A-C som vi var kritiske til. Slike avgjørelser benevner vi her som punktene
E, F, osv., og kommenterer kort alvoret ved disse.
E
Innleggslengden
Aftenposten
ba oss forkorte innlegg 1 fra 2000 til 1100 tegn med mellomrom. Vi mener sakens alvor og innhold tilsa 2000
tegn. Forkortingen reduserte nok antall
lesere drastisk, og var sånn sett kanskje Aftenpostens mest skadelige
avgjørelse. Vi karakteriserer den
imidlertid ikke som brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere – da vårt syn
på innleggslengden er diskutabelt, og sedvanen er formildende (pressen har vel for
vane å korrigere feil i korte notiser).
F
Publiseringsdagen
Hegges
feil sto på en lørdag (677 000 lesere), vår korreksjon av disse på en søndag
(502 000 lesere). Her er det ingen
formildende sedvane. Tvert om er den et
brudd på intensjonen i § 6 i ”Vedtekter for Pressens Faglige Utvalg”. Intensjonen er klarest formulert for
elektroniske medier:
For elektroniske
medier skal fellende eller kritiske uttalelser [fra PFU] publiseres slik at
sannsynligheten blir størst mulig for at de som hørte eller så den innklagede
artikkel eller innslag, også hører eller ser uttalelsen.
Publiseringsdagen
innebærer å motarbeide oppretting av skade avisen selv er skyld i, og er derfor
brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere.
G
Innlegg 2 i Leserforum
Innlegg
2 om tittelendringen ble sendt til debattsiden, men trykt i Leserforum (som er
på søndager), som antakelig blir relativt lite lest. Vi mener innlegg 2 var for viktig til det,
men plasseringen i Leserforum er diskutabel, og vi går derfor ikke nærmere inn
på dette.
H Manglende
beklagelse
Det følgende glemte vi å nevne i klagen: Vær Varsom-plakatens punkt 4.13 lyder: ”Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.” Normal anstendighet tilsier selvfølgelig å beklage når feilen er så alvorlig som i dette tilfellet. Her kan imidlertid sedvanen være formildende på samme måte som for punkt E, f.eks. hvis sedvanen er å beklage bare når avisen korrigerer feilen selv, ikke når dette gjøres i et leserinnlegg.
7 Oppsummering: Brudd på god presseskikk?
Vi lar A
stå for brudd på normal anstendighet, og K for brudd på grunnleggende krav til
yrkesutøvere (dvs. at du skal ikke skade, og slett ikke bevisst). Avsnittene 2-6 kan da oppsummeres slik:
2 Hegges feil K
3 Tittelendringen K
4 Utstrykningen i innlegg 2 A
(K)
5 Avslaget på innlegg 3 A
(K)
6 Publiseringsdagen K
Forklaring: Hegges feil (2), og Aftenpostens motarbeiding
av oppretting av disse feilene (3 og 6), er K – siden de begge bidrar til
skaden på Helge Ingstads gode navn og rykte, uten at vi kan se noen legitime
argumenter for det de har gjort. Aftenpostens
nei til at leserne skal få vite at dette dreier seg om et handlingsmønster for
både Hegges og Aftenpostens del (4 og 5), er A.
K-ene i parentes skyldes at Aftenpostens nei også er et nei til å rette
opp noe av skaden Hegge og Aftenposten gjorde mot Johan Galtungs gode navn og
rykte i 2002. Parentesene skyldes at
uretten mot Galtung ikke var hovedsaken.
Er vi
urimelige ved å karakterisere disse tingene som hhv. K og A? Hvis en mener det, vil vi understreke: Det dette dreier seg om, er å skade (i
betydningen motarbeide oppretting av skade en selv er skyld i), mer eller
mindre bevisst. Det er noe en ikke
aksepterer av andre, hvorfor skulle en da akseptere det av en avis?
Vi vil
også understreke: Utstrykningen i
innlegg 2 og avslaget på innlegg 3 er som nevnt diskutable avgjørelser, selv om
de etter vårt skjønn er skamløse, kritikkens alvor tatt i betraktning. Men at tittelendringen var kritikkverdig, er
lite diskutabelt – Aftenposten måtte gripe til en åpenbar usannhet for å
forklare den (at ”vi ikke
så på det som en kontroversiell endring”, var grunnen til at vi ikke ble spurt). Nær sagt den eneste grunn til ikke å felle
Aftenposten på tittelendringen, måtte derfor være at en ikke synes den er
kritikkverdig nok. Men: Den snudde tittelens intensjon 180 grader, og
gjentok/forsterket implisitt Hegges urett.
Og dette innebar noe uhørt - å motarbeide oppretting av alvorlig skade,
som en selv er skyld i.
Både K
og A er, eller burde være, å anse som brudd på god presseskikk. Så lenge det fins bare en skriftlig regel for
behandling av leserinnlegg, bør PFU bruke de ikke-skriftlige reglene (som
sekretariatet har nevnt, jfr. avsnitt 4).
Hvis PFU kan bruke begrepet brudd på god presseskikk bare når den
skriftlige regelen brytes, bør PFU bruke muligheten nevnt i ”Klagebehandlingen
i PFU”: ”I noen tilfeller kan en
uttalelse [fra PFU] konkludere med at forholdet er kritikkverdig [så vidt vi
forstår selv om konklusjonen er ikke brudd på god presseskikk].”
8 Hva er årsakene til det som har skjedd?
Det
bildet vi har gitt, er:
·
Både
Hegge og Aftenposten har brutt normal anstendighet og det vi har kalt
grunnleggende krav til yrkesutøvere.
·
Sekretariatet
lar dette passere med nær sagt mildest mulig kritikk.
Det er
ikke hva en ville forvente av noen av dem.
Betyr det at bildet vårt er urimelig?
Eller, hvis det er rimelig, hvordan kunne det da skje? Her vil vi nevne noen mulige årsaker til at
dette har skjedd, og deler dem i fem grupper:
·
Pressens
natur
·
Makt
·
Ideologi
·
Status
·
Kollegialitet
Pressens natur
Fra
forrige avsnitt: Det dette dreier seg
om, er å skade (i betydningen motarbeide oppretting av skade en selv er skyld
i), mer eller mindre bevisst. Det er noe
en ikke aksepterer av andre, hvorfor skulle en da akseptere det av en avis?
Men det
er vel slik at en, mer eller mindre med rette, aksepterer mer ”skade” av
journalister enn av f.eks. leger eller rørleggere. Hvorfor?
·
Journalister
har ikke samme hjelperolle som leger og rørleggere. I så måte har de mer til felles med dommere
eller debattanter.
·
Alle
debattanter forskyver virkelighetsbeskrivelsen i sin favør vha. f.eks. valg av
titler (jfr. punkt A) og halvsannheter, og grensen for hva som er berettiget,
er uklar.
·
Grensen
mellom å motarbeide oppretting av skade som en er skyld i (som her er et ”brudd
på grunnleggende krav til yrkesutøvere”), og mer legitim begrensning av slik
oppretting, er også uklar. Vi har som
nevnt i forrige avsnitt brukt dette begrepet bare når vi ikke så legitime
argumenter for det Hegge/Aftenposten gjorde.
Makt
To ting:
·
Avisene
har en usunn makt over kritikk mot seg selv (jfr. avsnitt 4). Usunne maktforhold gir nær sagt alltid usunne
resultater. Det skyldes dels at usunn
makt muliggjør urett, dels at makt og rett lett blir ett (f.eks. vil en
slaveeier lett mene at slaveri er rett).
For å se
maktens betydning: Anta at Hegges ofre
Galtung og Ingstad hadde makten i Aftenposten, og hadde like lite hemninger mot
å bruke makten i egen interesse som journalistene har. Hvordan ville Hegges feil/forvrengninger da
ha blitt omtalt?
·
Pressen
har fire av PFUs sju medlemmer, og Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd
er leder. Til sammenlikning er
Kringkastingsrådet annerledes sammensatt.
Men vi har ingen nevneverdig innsikt i hvordan PFU bør sammensettes.
Ideologi
Tre
eksempler:
·
Avisene
bør ”opptre
fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som [...] vil øve
innflytelse på det redaksjonelle innhold” (Vær Varsom-plakatens punkt 2.2).
·
”[E]n
redaksjon har full rett til å redigere leserinnlegg, men ...” (sekretariatet i
mail til oss, jfr. avsnitt 3).
·
”[R]edaktørens rett til å beslutte hva som skal publiseres,
kun kan overprøves ...” (fra sekretariatets innstilling).
Dette er
tre uttrykk for at pressen, mer eller mindre med rette, er forbeholden til
omverdenens innflytelse på pressen. Men
i interessekonflikter mellom en avis og omverdenen, kan dette bidra til at
omverdenens interesser blir for lite vektlagt.
Det kan gjelde både ved utforming av regelverk (jfr. den ovennevnte
usunne makten) og i vurderingene av en sak som denne.
Status
Per Egil
Hegge er en nestor blant norske journalister, og Aftenposten kan kalles
pressens flaggskip. Dess høyere status
en synder har,
-
dess mer
brysom er synden (og dess mer gjøres derfor for å skjule den), og
-
dess
mildere tenderer motreaksjonene å være.
Kollegialitet
Folk
gjør ofte mer for å forsvare kolleger enn for å forsvare f.eks. seg selv, bl.a.
fordi det er mer akseptert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)